Tuesday 10. March 2009
Frigjøring av perifere nerver i klem uten kirurgisk inngrep
Mange har vært under kniven for å få frigjort en perifer nerve som ligger i klem. Et eksempel på dette er frigjøring av medianus nerven der den passerer under det carpale ligament i hånden. Andre eksempler i overekstremitetene er nervene ulanris og radialis ved albuen, og nerven tibialis (fibularis) i leggen eller foten. Symptomene varier, men er nerven i konstant klem (irritasjon), vil også symptomene være mer konstante. I mange tilfeller er bare symptomene tilstede etter aktivitet, eller bevegelser hvor musklene i disse områdene hardner for derette å klemme på nerven. Symptomene for utslag i områdene nerven eller grener av nerven utspiller seg (dermatom, myotom), avhenger av hvor (hvilken passasje) den ligger i klem.
Utsatte grupper for nerve i klem i overekstremitetene er folk som jobber mye på pc, håndverkere, pianister, vektløftere mm. For nerver i klem i underekstremitetene er det ofte snakk om kvinner som går mye i høye heler, eller folk som belaster føttene mye i det daglige. Her spiller fotstillinger og fottøy en særdeles viktig rolle.
Det oppsår ofte komplikasjoner når perifere nerver blir frigjjort ved kirurgi, men som oftest vil pasienten føle en smerte (symtoms) lettelse i tiden etter inngrepet. Etter noen måneder, eller kanskje år, får mange pasienter symptomene tilbake - og noen med forverret intensitet. Grunnen til dette er som oftest at det ikke har blitt foretatt nok bevegelsestrening/glidning av nerven i ettertid, og p.g.a. arrvevet som dannes i og rundt inngrepsområdet. Arrvev dannes om vi ønsker eller ei. Derfor mener jeg at kirurgi er absolutte siste utvei dersom plagene og symptomene tilsier at nerven er i klem. Kirurgen må også være 100 prosent sikker på lokaliseringen til nervekompresjonen. Dette viser seg ofte å være feildiagnostisert da pasientene ofte må gjennomgå nye inngrep andre steder langs den aktuelle nervebanen.
Poenget er at dersom det foreligger symptomer som tilsier at en perifer nerve er i klem, bør pasienten oppsøke eller henvises av helsepersonell til terapeuter som foretar manuell frigjøring og veileder i bevegelsestrening (nerveflossing). Manuell frigjøring eliminerer/reduserer eventuelle komplikasjoner, som kan hemme og påføre pasientene unødvendig smerte, sykefravær mm. Det finnes flere måter, eller metoder, som frigjør perifere nerver i klem. Dersom terapeuten foretar slik behandling, er resultatet avhengig av svært spesifikk diagnostisering og svært spesifikk behandling på og rundt det aktuelle stedet nerven er i klem. Som oftest er det musklene som forårsaker kompresjonen av nerven. Da er det svært viktig å inkludere frigjøring, avspenning og forlenging av disse. Dersom dette og eventuelt veiledning ikke blir inkludert i behandling, blir resultatet som oftest ikke bra eller langvarig.
Dersom symptomer som nummenhet, ilinger, stråling, kraftreduksjon er tilstede i gitte områder, er det viktig å oppsøke sakkyndig hjelp på et tidlig tidspunkt slik at problemet kan løses. Nervesystemet er et svært sensitivt system som kontinuerlig sender og mottar informasjon og impulser fra hele kroppen og alle sansene. Hjernen, hjernestammen og ryggmargen vår fungerer som harddisker og lagrer informasjon. Det gjelder også smerter/symptomer. Pågår kompresjon av et sensitivt vev som en perifer nerve over lang tid, kan det kreve trening, veiledning og flere behandlinger over lengre tid for å få det løst.
Active Release Techniques (ART)er en metode som er svært spesifikk og som fungerer utmerket til behandling av perifere nerver i klem. Her sørger terapeuten (fysioterapeut, lege, kiropraktor, manuellterapeuten, osteopat) at nerven blir frigjort fra det aktuelle kompresjonsstedet. Ofte merker pasienten at symptomene forsterkes under selve behandlingen. ART-terapeuten behandler og frigjør også tensjonen fra strukturen(e) som forårsaker selve kompresjonen.
Et godt eksempel på at kirurgiske inngrep, eller tradisjon for at kirurgiske inngrep feiler, er som følger. La oss se på medianus nerven. Som beskrevet tidligere har kirurger i lang tid frigjort den aktuelle nerven fra det carpale ligament i hånden. Ligament er en såkalt passiv struktur fordi den ikke innehar kontraktile elementer, slik som i en muskel. Det er altså lite sannsynlig at dette ligamentet vil forandre størrelse eller fasong uten at det har foreligget andre direkte skader på det spesifikke området. Det viser imidlertidig at det er muskelen m. pronator teres som forårsaker kompresjonen. Denne muskelen har to hoder, og fungerer hovedsakelig når underarmen vris innover (slik som du sitter når du skriver på tastaturet). Gjennom m. pronators to hoder går medianus nerven. Denne muskelen er sannsynligvis alene hovedårsaken til nervekompresjonen, som forårsaker det vi liker å kalle musearm.
Akkurat det samme skjer ellers i kroppen der muskler lager passasjer for de perifere nervene. Brukes disse ofte uten at det tas tilstrekkelig hensyn til det, vil det ofte føre til perifer nerveklem, som igjen gir symptomene i nervebanens gitte områder.
